Da kan vi slå det fast en gang for alle: det finnes ingen glede i å falle ned en loftstrapp. Man slår seg. Hvertfall ikke en slik variant som er sammenliggbar og åpnes via en luke i taket. Det er jo kanskje en søkt problemstilling, som om noen skulle ha trodd at en slik opplevelse skulle ha positive elementer knyttet til seg. De færreste gjør vel det. Men skulle det ha hersket noe tvil der ute i cyber-space, så kan jeg hvertfall hjelpe med å avfeie denne.

Man snakker selvsagt på bakgrunn av erfaring. Jeg farer jo ikke med tomme analyser og teorier. Det kunne uten tvil gått mye verre, selv om oppskrapte armer forsåvidt svir bra nok.

Men bank i bordet - jeg har ikke snublet i trappen siden Benjamin sin 3 årsdag da jeg sklei på vei ned med 24 stettglass på et løst brett. "1001-plukk-opp"-leken ble altså avholdt før selve besøket kom ordentlig igang, i og med at vi har flisgulv i gangen. Men nå satser jeg på at jeg holder meg på beina fremover :)

Og ingen baby enda, nei. Men den er ikke langt unna, ser du!