Livet kan ofte være slitsomt og vanskelig, og vi kan lure på hvor i all verden Gud er i all vår (og verdens) elendighet. Hvis han finnes. Bryr han seg ikke om alt vi strever med?

Jesaja skriver: "I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke. 16 Dere sa: «Nei, med hester vil vi fare av sted,» – ja, dere skal visst få fare! «og med raske vogner vil vi kjøre.» – Ja, raske blir de som forfølger dere!"

Gud inviterer oss til et liv sammen med Han, men i mitt eget ønske om kontroll og uavhengiget - klare selv - prøver jeg etter beste evne å få ting til, prestere, leve opp til egne og andres forventninger etc. Jeg stoler på mine egne krefter og fortreffelighet ("med hester vil vi fare avsted") - og Gud lar oss få lov til å styre på ("-ja, dere skal visst få fare!").

Men Han lengter etter å gi oss noe annet:


"18 Men Herren stunder etter å være nådig mot dere, derfor reiser han seg og vil vise dere miskunn. For Herren er rettens Gud. Salige er alle som venter på ham!"

Gud tilbyr oss en mulighet til å leve livet på andre premisser enn våre egne. Jesus sier: "Kom til meg, alle som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile". (Matt. 11:28) Hvordan kan dette bli en virkelighet mitt i alt vårt slit?